Her finner du Store norske leksikons definisjon på personlig seremoni.

Tidligere har Human-Etisk Forbund vært alternativet for dem som ikke ønsker begravelse / bisettelse innenfor den kirkelige liturgien. Human-Etisk Forbund er et livssynssamfunn, og en person fra forbundet forretter under seremonien.

Ved personlig seremoni står de etterlatte fritt til å velge elementer under seremonien, også hvem som evt. skal forrette.

Personlig seremoni kan bare finne sted i tros- og livssynsnøytrale seremonirom.

I likhet med de fleste andre ser jeg av og til med forundring på språkrådets beslutninger og oppfatninger. I dag skryter Lomheim av det nye ordet “askefast” – et akutt produkt av situasjonen etter vulkanutbruddet på Island og visstnok formulert første gang i Nordlys for et par dager siden.

“Askefast” har nå over 20 000 treff i Google, og det er utmerket. Nye ord oppstår for å beskrive nye situasjoner. Men egentlig er vel ikke problemstillingen helt ny. Vi har bare skjønt det nå. At det er mulig å bli stående aldeles askefast.

Til NTB sier Lomheim at han selv er langt fra askefast. - Jeg tar alltid toget fra Kristiansand til Oslo jeg, sier han. Og nevner ingenting om verken ordet togfast eller muligheten for å bli liggende togfast i f.eks. Nordagutu i timesvis. Det burde han kanskje ha gjort, for vi har skjønt det også.

For øvrig er meldingen fra Island krystallklar: ash or cash. Slik taler en stolt nasjon. Med Meltveit Kleppa står det litt mer tungrodd til; jammen hadde det vært forfriskende med et ultimatium fra den kanten også.

Dette er ikke et ståsted nordmenn – kunnskapshungrige eller ikke – kan bruke til noe som helst. Kunnskapsministeren burde se det som sin rolle å sørge for at også kvalitetsikret informasjon flyter fritt i det forsvinnende lille språkområdet som heter Norge.  Vi ønsker vel å beholde språket som kalles norsk?

I følge Huitfeldt har ikke Store norske leksikon mange nok brukere, etter vel ett års drift. Vel, vi er noen som har kunnskap om at dette bedrer seg med høyere rangering i søkemotorene.

Som forfatter av brukerartikler på snl.no – enkelte av dem er nå en del av det kvalitetssikrede innholdet og ansvaret er overtatt av fagredaktører – har jeg med glede registrert at rangeringen i Google har bedret seg i løpet av året. For eksempel gir et søk på ”vinjes transport” oppslag i snl.no på andreplass, etter vinjes.no, mens Wikipedia – som har en tilnærmet lik artikkel om emnet – er fraværende på første side. Legg ressurser i å gjøre en profesjonell jobb, så blir brukerne enda flere og reklameinntektene enklere å hanke inn.

Det fremstilles som noe av en nøtt for staten å skulle gå inn og støtte én enkelt aktør. Men har ikke staten allerede gjort det, ved å bevilge penger til oppstarten av snl.no? Er det ikke anstendig å følge opp det man har satt i gang?

Er det ikke et kulturpolitisk ansvar å sørge for at Norge har et norsk, nasjonalt oppslagsverk?

Det er ordene som merker Internettløypa og gjør bedriften synlig, legger bedriftens strategier for deltagelse i sosiale medier og oppdaterer innholdet på Internett raskere enn du kan si markedskommunikasjon.

Så er heller ikke tradisjonell reklame hva det engang var, og det begynner å bli lenge siden en helside i avisen var toppen av reklamelykke. Moderne bedrifter fremstår i dag med sosial intelligens, og dagens massemedier beveger seg mer eller mindre elegant i sitt redaksjonelle landskap preget av en god slump reklameinnslag på redaksjonell plass.

Det finnes en teori som sier at alt – fra universets opprinnelse til den menneskelige utviklingen – tenderer mot kompleksitet. Fra kontorstolen min ser dette ut til å stemme – velkommen til Ordenes Makt Blogg – dette blir ikke enkelt.